Jeg lever nå. Jeg velger hvordan jeg skal tenke, hvordan jeg skal reagere og hvordan jeg skal føle. Jeg velger ikke det som skjer. Jeg velger hvordan jeg skal reagere på det som skjer. Uansett, nesten, hvor farlig ting blir, skal jeg velge den lureste måten å tenke på, den beste måten å fantasere på. Det er bare jeg som er inne i hodet mitt. Da er det jeg som velger! Den livredde jenta i Bagdad må tenke ut en lur måte å tenke på midt i det fæle. Hun kan late som om hun er med i en dødskul film og at hun har hovedrollen og alt hele verden ønsker, er at det skal gå bra med henne. Det er sant. Kjæreste får hun også og blir veldig lykkelig når krigen er over. Påde mamma og pappa overlever. De maser ikke lenger om at hun må gifte seg med han rare tremenningen.

Det skal kåres alt mulig årets på Perstad ungdomsskole. Vi har avlagt stemmene våre. Det er lov å stemme på seg selv. Jeg stemte på meg selv som årets smil, for det hadde vært fint å bli kåret som det. En av lærerne hvisket til meg at mange hadde stemt på meg som det. Jeg blir glad og stolt hvis den tittelen blir min. Foreldrene mine også. De sier det er den flotteste prisen et menneske kan få, fordi smil smitter over på andre og gjør dem godt. Da blir verden bitte litt bedre.

Nå er det om krigen hele tiden på TV, i avisene og på radioen. Mamma følger med og blir så fryktelig trist. Særlig når det er bilde av forbrente barn i hendene på hylende mødre. Jeg har klipt av fingrene på vantene mine. Det lærte jeg av siste nummer av Toppbladet. Der var det ingen ting om krigen. Lag din egen stil, sto det og så viste de bilder av avklipte vanter. Mamma stirret lenge på den avklipte pekefingeren.- Underlig valg. Det er krigen sin skyld, sa hun.

 - Jeg har nok av andre bekymringer om det ikke skulle være krig attpå til. Våre slektninger, naboer og venner blir bombet. Om de bor der eller her. Hva gjør vel det? Det er mennesker som lider. Det kunne vært oss! klagde hun. - Jeg lider med, fortsatte hun og tørket bort en tåre på kinnbeinet. Den gjorde ikke noe nytte der. Hun har slike høye kinnben som tårene blir liggende på. Jeg har smalt ansikt og litt krom nese Omtrent slik som Gweneth Paltrow har. Den nye H&M jenta har også smalt ansikt og er tynn og brun som meg. Etter at de plakatene kom opp har jeg blitt veldig førnøyd med meg selv, helt uten hjelp fra viljen min. Noen mener de plakatene skaper anoreksi. Noen dør i krig, noen i sultkatastrofer. Noen sulter for å bli tynne, andre sulter seg for å presse noen.

Jeg hører mye på musikk. Beyonce, Jennifer Lopez og Justin og masse annet. Det finnes så mye bra musikk. Det gjør meg lykkelig!

Nå når det er krig i Irak er det visst ingen som sulter i Afrika. Ingen sulter seg ihjel bare for å likne på H&M modellen heller.  Dø skal vi alle sammen og da kommer vi dit hvor vi var før vi ble født. Der var det ikke farlig. Noen velger å dø selv. Noen velger å stoppe tiden, men de fleste velger å forbli en stund til i livet. Til omstendighetene eller kroppen vil avslutte.

Noen av de som dør før de er født, de tror jeg ombestemmer seg i siste liten. Livet er ikke bra nå, for dem. Magisk. Sant eller ikke. Vet ikke.

Offer vil jeg ikke være! Jeg vil være en selvstyrende organisme. Jeg vil holde fast på at jeg velger hvordan jeg skal reagere på det som skjer og det er sant at jeg kan velge å tre ut av livet hvis jeg vil. Verdens viktigste valg. Det at jeg valgt begynnelsen også, er litt sånn eventyr. 

Jeg har vært ikke-født i titusenvis av år, så det kan jeg nok bedre enn matematikk. Når jeg tenker på det, er jeg ikke redd for å dø. Det må bli det samme etter slutten som før starten. Om det er med mer erfaring, vet jeg ikke. Minnene slutter sannsynligvis samtidig med kroppen. Erfaring er noe vi bruker i livet. Etterpå trenger vi ikke det. Heller ikke matematikk.

Men at jeg kan bli borte fra livet uten at jeg har bestemt det selv og alle andre folk skal leve videre og jeg ikke får være med mer, det er en vrien tanke. De levende synes da litt synd på meg, men så tenker de at jeg sikkert ikke har det vondt...lenger. Jeg, som andre, liker ikke å bli holdt utenfor. De som er innenfor vet at jeg er utenfor. Da merker de tydelig at de er innenfor, at de fortsatt er i livet. Det gjør dem glade. Jeg ser for meg de populære på skolen hviske og klenge seg sammen, mens de prøver å se litt triste ut liksom.

Sånne spekulasjoner kan jeg ikke skjønne at jeg har valgt å ha. Men de hører vel med på herdingen og er nok godt for noe.

Jeg kommer til slutt fram til at jeg ikke vet noe om andre etter at jeg er død. Da spiller det ingen rolle. De kan bare stå der og klenge. De levende skal også komme utenfor en gang. En lettelse! Alle skal dø. Det vet vi mennesker. Jeg ble forresten kåret til  årets smil!

Nå lever jeg. Av og til greier jeg å tenke så hardt på at jeg lever at jeg blir kjempelykkelig. Tenk at jeg kan stå her å smøre ei brødskive bare for at jeg vil det. De bevegelsene hendene mine foretar seg for å få det til er helt fantastiske. Tenk at jeg lever! Tenk at jeg fikk prøve livet! Tenk at jeg fikk det til. Tenk at jeg var modig nok til å være i livet en stund! En gave fra meg? Like fullt. Tenk at jeg lever akkurat nå! Tenk på alt jeg ser, hører, kjenner, lukter og smaker her! Det er så  fint! Og det er så mye gøy! Og så i Norge da, og attpå til i tidenes beste familie!    

Du også, lever nå, samtidig med meg!