Dikt om krig 13. februar 2022

Nå kan det bli krig

Situasjonen er alvorlig

Nå kan det bli krig

Situasjonen er alvorlig

Stakkars vakre Ukraina

Den store mektige Russland roper: Du får ikke gifte deg med Nato, datter

Nato svarer: Hun må få gifte seg med hvem hun vil

Den store mektige Russland åpner kjeften og brøler

Nå løper alle de andre og gjemmer seg

Nå henter vi nordmennene hjem

Nå reiser amerikanerne

Nå blir det krig

Situasjonen er alvorlig

I brølet høres den vakre Ukraina: Kjære pappa og Nato,

Jeg ønsker bare at dere tier still 

Jeg ønsker bare at dere ikke hauser dere opp.

Det er det som er farlig

Jeg ønsker bare FRED. La det bli FRED.

Forhandle dere til fred!

Jeg reiser ingen steder. Jeg sitter fast i grensen! 

Vær så snill, menn!

La meg bare være i fred

Jeg heter Mia og sørget for å komme til verden den 3. mars 1990 på et sykehus i Colombo.Slik har jeg bestemt at historien om livet mitt er.  Da blir det sånn!

Jeg valgte å bli laget. Jeg valgte å bli født. Tilstede i verden før 1990, var jeg ikke, for det ønsket jeg ikke. Det hadde blitt kjedelig. Null mobil. Men så syntes jeg det var på tide å  bli med, være levende menneske på jorda en stund. 

Jeg kunne ikke noe for det, har jeg ofte glemt meg bort og sagt når jeg har gjort noe dumt eller vært uheldig. Tenk deg at det ikke funker! Tenk deg at jeg kan noe for alt! Til og med at jeg kom til verden. Om det er tull, hva så? Det kan være like mye tull at jeg ikke har bestemt det. Da kan jeg velge da. Det er morsommere å tenke og morsommere å leve etter at jeg begynte å la alle valgene være mine.

Jeg syntes ikke det var noe vits i å bli boende på Sri Lanka. Hun som jeg kom ut av hadde ikke planlagt min ankomst. Fattig var hun. Krig var det også. At jeg valgte det slik, var fordi jeg ønsket meg svart hår og mørkebrune øyne. Og brun hudfarge. 

Så lot jeg meg adoptere  av en familie fra et land veldig langt unna meg. Norge passet bra for det er også et lite land. Jeg liker små land. Jeg får bedre oversikt. At det er et rikt land er heller ikke så dumt.  En kveld sang mammaen som jeg valgte "Its a long way to Sri Lanka, its a long way to go. Its a long way to Sri Lanka, to the sweetest land I know". Jeg ble varm. Eller jeg lot meg bli varm. Vi skal dit en gang. Alle sammen. Det koster penger, sier pappa. Snart, sier mamma.

Foreldrene jeg tok, hadde to gutter fra før. Jeg ville ha to eldre brødre til å passe på meg. De gjør ikke alltid det, i hvert fall ikke hjemme. Hjemme kjefter de på meg og sier jeg er bortskjemt. De kjefter på meg for det! Det gjør pappa av og til også. Ikke mamma. Ja, slik er det. Jeg valgte å bli bortskjemt. Og for det valget, blir jeg kjeftet på. Uskyldig? Nei, det må jo være jeg som har bestemt det hele, siden jeg får kjeft for det. Jeg kom til verden, lot meg adoptere. Og så skjemte jeg meg bort.

(Neste er del 2 Skole)