Før jeg ble til, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville bli slik som lærte så veldig fort og mye. Av slikt som vi må lære på skolen. Jeg ville nemlig ha god plass i hjernen til det som interesserer meg. Det visste jeg kom til å bli mye spennende. For eksempel vet jeg det som er verdt å vite om kjendiser. Unge kjendiser. Kjendiser i Norge og USA. Og noen svenske. Og noen fra noen andre land. For eksempel Shakira fra Colombia med litt stor rompe  som alle gutter liker. Og Shari Kahn. Indias berømte Bollywoodskuespiller. Han er skjønn. Jeg vet det som er viktig å vite for barn og unge!

Jeg vet mye mer enn mamma. Hun er håpløs. Glemmer med en gang hvem som spilte i hvilken film og hvem som sang og hva bandet heter.  - Der ser du, sa jeg til henne. Sånn går det når du fyller hodet ditt med matte og slikt. Da lo hun. Likevel lærte jeg å elske musikk og dans av henne. Akkurat som planlagt har hun danset omkring med meg til fin musikk fra jeg var baby. Deilig!

Jeg tenker mye på hvordan jeg vil se ut. Det er gøy. Klær og sminke. Kjempegøy. Jeg tenkte før tiden min kom, at det å være en mørk skjønnhet blant bleke i et lite kaldt  land langt mot nord, med ikke så mange mennesker, i hvert fall ikke så mange skjønnheter, måtte bli spennende. Usynlig vil jeg ikke være.

På skolen har vi de populære og de andre. Jeg ville være  med blant de andre. Der har jeg valgt noen venninner. De populære strever fælt med å være populære. Det slipper vi andre. Heldigvis. På skolen har vi noen som er veldig flinke med fag og andre som ikke er det.  De som er flinke regnes for å være av bedre kvalitet. Det får det beste stempelet av lærerne. Som griser får på  skinka. Det heter karakterer. Som nevnt, bestemte jeg meg  for å ikke fylle meg med det som ikke interesserte meg, så stemplene mine er slik at jeg ville ha blitt valgt av fattigfolk. Hvis jeg var en gris. Men fattigfolk må også få mat! 

Jeg synes det er deilig å slippe strevet med å være flink. Her en dag fikk Kristine fire pluss på en prøve. Hun ble så skuffet at hun begynte å gråte og sprang hjem. Det kan hende at jeg også hadde grått litt hvis jeg fikk fire pluss på en prøve. Av glede! For da hadde mamma blitt så glad. For hun er opptatt av den uinteressante skolelærdommen. 

For at jeg skal øve meg til å takle livet, har jeg i oppveksten latt flere av lekekameratene mine være både sjofle, kranglete og svikefulle. Voldelige også, noen av guttene av og til. Hvis ikke de hadde vært sånn, hadde jeg ikke fått øvd meg på å løse problemer. Ennå er det mye å trene på. De venninnene jeg har nå" hjelper" meg  en del. Og de populære finner stadig på noe jeg får øvd meggodt  på. Den viktigste øvelsen er å skru av følelsene. "Det preller av som vann på gåsa.", har mamma lært meg.

Redd er jeg ikke for noe. Det er i alle fall meningen. Hvis jeg hadde visst at det kom til å være farlig uansett, hadde jeg valgt en annen verden. Løse hunder og nazister kan jeg ikke ha vært klar over. De finnes. Du skal herdes, sier mamma. Men, ærlig talt akkurat det hadde jeg ikke trengt. Mener jeg. Jeg har forresten aldri truffet en nazist. Jeg vet bare at de drepte Benjamin og at de tror noen er mindre verdifulle enn dem selv. Mamma sier det er like liten fare for at jeg skal bli skadet eller drept av en nazist som at hun skal vinne en million i lotto. Såpass god er jeg i matte, at da er svaret klart. Faren er lik null. Hun spiller  ikke på lotto. Hunder er som regel ikke i løse. Men det var en her i nabolaget før Han løp alltid etter meg. 

Denne verden sørget jeg for å bli født inn i. Jeg valgte meg adoptivforeldre og vet at jeg valgte riktig. Ingen andre er mulig å tenke seg som min familie. Bare min familie kan være min familie. Jeg valgte meg min sti i krattet. Så skjemte jeg meg bort og fikk hunder til å ville løpe etter meg. Jeg kommer av og til i tvil. Jeg kan da ikke ha planlagt alt jeg opplever!  Men det var denne herdingen da. Har jeg valgt det ene har jeg valgt det andre.

Hunder løper etter de som løper fra dem. Hunder skal det. Jeg skal ikke være redd for hunder. Det er ikke med i planen. Ingen ting er perfekt, sier mamma.

 Neste: Del 3 Eminem