De skulle bare ha visst hvor sint jeg er.

De må ha trodd at det var verdt det. For meg. Jeg skjønner det. Hva det kostet for Norge er ingen ting mot det jeg tapte. Sint på meg selv. Jeg satte ikke foten ned. NEI skulle jeg ha brølt.

Jeg er som blind, men husker hva jeg ikke får se mer. Jeg er som døv, men husker godt hva jeg skulle ha hørt De sensoriske nervetrådene kollapset, men jeg husker hva alminnelig behag er.

Jeg husker hvordan det føltes å slappe av, å hvile, å ligge under dyna, å lese, å skrive, å oppleve teater, å sitte sammenmed andre, å drikke vin.

Jeg husker følelsen under føttene, av sanden på stranden, det duggfriske gresset i hagen om morgenen og passe temperatur i hele kroppen, i alle lemmer og likt på begge sider! Det er borte vekk for alltid. Det er et utvilsomt faktum.

Jeg husker hvordan de skulle føles de viktigste stundene på dagen, i uka, i året. Aldri mer skal jeg se, aldri mer skal jeg høre, aldri mer skal jeg føle det egentlige! Aldri mer skal termostaten i kroppen virke riktig. Den mangler riktig og balansert strøm.

Jeg bør være takknemlig. Jeg vet det. Det finnes værre ting. Jeg vet det. Jeg er bare ikke med den konkurransen!

Jeg har bare meg i meg. Kroppen føles feil i meg for meg.

De skulle bare visst hvor sint jeg er. Fortsatt. For resten av livet skal jeg lindre smertene på medisin som ikke gir meg rus engang, bare gjør meg til en farlig og ufør sjåfør både på bil og sykkel og tatt fra meg evnen til å tåle alkohol. Den evnen var god å ha! Veldig god!

Jeg ville ikke bli forgiftet. Jeg følte at det var feil, kreften var skåret bort. Bare for sikkerhets skyld! De helsemektige bestemte. Livets store feilgrep Nå vet jeg det Jeg følte rett da.

Nå føler jeg smerter. Kramper, stikkende, brennende, iskalde, ekle, strømførende langt opp i til sentrale områder. Alltid oppmerksomhetskrevende, Pause bare om natten. 

Forgiftning, innførsel av cellegift i blodet, en gang i uka i flere måneder. Det måtte gå galt!

Det var dyrt for Norge og enda dyrere ved at jeg ikke mer greide å jobbe. Det ble dyr behandlig til uførhet og dårlig livskvalitet. De kan ikke ha hatt mistanke en gang at det kunne skje? Eller var overlevelse det eneste beviset på riktig behandling og stjerne i boka?

De skulle bare visst hvor sint jeg er! Den helvetes kjemoterapien, giften og da spesielt oxaliplatinen, som representerte skarve 3% forhøyet sjanse for overlevelse, ruinerte livskvaliteten.

Det var det ikke verdt. Tenk om jeg må leve lenge!

De skulle bare visst hvor sint jeg er! Men det får de aldri vite. De kunne trodd jeg var bitter. Det vil jeg ikke ha på meg.