Vi smykker oss med at vi i Norge er så tillitsfulle, likeverdige, likestilte og omtrent like rike. De over 300000 fattige og de mange milliardærene smykker vi oss vanligvis ikke med. Vi bor i en verden der ressursene er urettferdig fordelt. Vi er redde for å dele. Rasisme kan være en av konsekvensene.

Å bli flere.

For å redde framtidas velferdsstat, anmodet statsministeren oss, i nyttårstalen 2018/19, om å lage flere barn. Hun spøkte om at hun vel ikke trengte å lære oss hvordan man gjør det. Også i fjor norske kvinner blitt oppfordret til å føde flere barn, siden fødselstallet går ned. Det ser ut som om det er en bitte liten oppgang av fødsler i år. Koronaens inntog, ikke Ernas oppfordring, blir gitt som begrunnelse av de som er blitt intervjuet. Virusen åpner opp for at noen levedyktige sedcellers får trenge inn med livet som innsats. 

Likevel, se deg rundt på kjøpesentrene! Munnbindene skjuler ikke alt. Eldrebølgen «skyller over» oss allerede. Jeg er i godt selskap, men holder så lang avstand jeg klarer. Og puster tungt gjennom munnbindet. Uten mer reproduksjon.

Hvorfor er det så vanskelig å slippe inn folk til Norge hvis vi trenger folk flere til å drive velferdsstaten?

Politikerne skal styre for folket i Norge.

Demokratiet er slik at folket har gitt politikerne et mandat til å passe og sørge for dem. Folket i Norge og ikke andre. Politikerne kan, hvis de vil, sørge for oss OG noen andre til folkets fordel. Vi trenger ikke en gang snakke om å ta ansvar for andre enn oss selv. Vi kan tenke på de hendene vi får og hoder og bein til å bevare oss og hender til å mate oss og begrave oss. Distriktene trenger folk.

I de tre nordligste fylkene har folketallet vært stabilt de siste årene. Det skyldes innvandrere. I tillegg til mye annet, er de veldig flinke til å pynte på befolkningsstatistikken. Innvandrerne. Snart er det bare gamlinger igjen i distriktene. «Bygda er ein gamleheim og snart ein kyrkjegård. Det fins knapt unge att i distrikta.» (Agnes Ravatn i Aftenposten 13. desember)

Nå er det store menneskemengder som sitter fast i flyktningsleire under elendige forhold blant annet Hellas og Syria!

Erna trenger folk. Folk trenger Norge (Foreldreløse barn i Moira trenger oss omgående).

Men innvandring hjelper ikke mot eldrebølgen, sier en forsker. Det hjelper ikke fordi nye mennesker blir også gamle. Dessuten er det ikke sånne vi vil ha flere av, tenker noen. Noen sier det litt forsiktig og lager anførselstegn i lufta. Håper det ikke bare er «fingeren». Noen sier det rett ut, uten blygsel. De later som de ikke er rasister ved å peke på at det er de kulturelle ulikhetene som skaper gnisninger.

Noen politikere mener signaleffekten er farlig. Slipper vi noen inn, kommer det horder og banker på. Noen politikere vil visst heller ha avfolking og eldrebølge enn utlendinger. Noen mener den hvite rase er under press og må beskyttes. De som tenker slik, er farlige for oss alle. Om de skulle prøve å inkludere oss i sine VI, ville vi stritte i mot. Uansett hvor bleike vi er om vinteren.

Andre forskere sier; Mange innvandrere blir ikke her når de er gamle. Perfekt! Ferdiglagde voksne, som ikke blir gamle her og som ikke selv blir hjelpetrengende her.

De perfekte brobyggerne.

De blir visst ikke lik oss fort nok! Hvis det er så viktig, har vi enda en løsning. En vidunderlig løsning. Den er så bitte liten at den knapt synes. Den heter utenlandsadopsjon. Vi trenger flere nye mennesker. Barn trenger foreldre. Verden har 153 millioner foreldreløse barn. I år er befolkningtallet i verden 7,8 milliarder mennesker. Norge trenger barn. Man MÅ ikke lage dem selv. Vinn – vinn! Mennesker foretrekker stort sett å formere seg selv. Også om de ikke lykkes med en gang. Det er mye medisinsk hjelp å få. Utenlandsadopsjon blir sannsynligvis aldri noen stor geskjeft. Dessverre.

Kjære Statsminister. 3,0 barn har jeg skaffet deg. I 1980, 1985 1989. Uten reagensrør, uten millioninnsats. Jeg kostet ikke Norge mer enn barnetrygd og tre måneders «fødselspermisjon» pr barn. Jeg var 25 år i1980 og alle de tre babyene under tre måneder da vi hentet dem hjem. Om de ikke vokste under, vokste de inn i hjertet mitt. Om barna er eldre når de kommer, vokser de også inn i hjertene våre.

Verden fikk tre foreldreløse barn mindre.

Nå vet de at Norge virkelig trengte dem, statsminister. De hørte deg den nyttårsaftenen Og de trodde som forhåpentlig sant var, at du mente også dem. Den lille spøken passet likevel, siden du ikke trengte å lære oss hvordan vi skulle adoptere.

Barna mine trenger oppreising. De er voksne nå. Det er på tide de får en unnskyldning for alt de måtte tåle av de barna som ville jage dem «hjem», indoktrinert, som de må ha vært, av foreldrene. De trenger unnskyldning fra politiet som stoppet den bruneste gutten nesten regelmessig da han var ung og bodde på Grunerløkka. De ville se passet og vite hvor han hadde vært og hvor han skulle. Han tok det heldigvis  ikke tungt. Nå har gutten min grå stenk og lys kjæreste og får gå i fred.

På tross av at de representerer noen av de beste brobyggere verden har sett, var det vanskelig å få være med i det lille norske VI. På tross av at språket, i vid forstand, ikke er medfødt. Kommunikasjon betyr det meste. På bussen gjaldt det å snakke såpass høyt på sitt perfekte norsk at negative og engstelige medpassasjerer ble mindre fiendtlige. En vestkant-sosiolekt er bra.

En vestlands-dialekt er svært sjarmerende. Akkurat som VI, høres de ut. Forbausende! Jo flere slike «norskartige» brobyggere, jo bedre. Også for dem som allerede er brobyggere fra før. Det betyr sterkere broer.

Kjære unge mennesker som vil ha barn og ikke definitivt ser bort fra utenlandsadopsjon! Selv om de ikke bringer anleggene dine videre, kan de bringe evnene, vanene og det gode humøret ditt videre. De kan bidra til å bringe verden i en sunnere retning. Du kan bli en etisk folketall-hever. Kanskje en grønn medalje venter. Et grønt skifte! Disse barna er brobyggere. Norge trenger barn, unge mennesker og brobyggere.

Våre barn er internasjonale, inter-menneskelige og medmenneskelige.

Altruisme er ikke temaet mitt, men Norge er ikke tjent med proteksjonisme og etnosentrisme. Forøvrig kommer det ikke til å skade oss dersom vi blir forsiktigere med å generalisere og kategorisere. Når vi smykker oss med at vi er så tillitsfulle i Norge, da tenker vi muligens at slik er de ikke i andre land. Vi må passe oss for folk født i de andre landene. Eller, hvorfor smykker vi oss selv med gode egenskaper? Vil vi at de på arndre siden av murene skal tenke på oss med beundring og sjalusi? Markedsfører vi oss til folk som sliter, slik at de får veldig lyst til å bo her og bli som nordmenn? Uten at de er velkomne?

Hva med: Velkommen. Vi har tillit til deg. Vi er nemlig så tillitsfulle!

Ideen om å bare sørge for "vår egen flokk"  først a la Trumps America first, er destruktiv. Vi kommer nemlig aldri lenger enn først. Det vil alltid være noe våre «egne» trenger før vi kan bry oss om andre. Verden henger sammen. Alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland uttrykte det. Andres lidelse angår oss. Vi går til grunne dersom vi lar egoismen, etnosentrismen og nasjonalismen styre vår tenkning og adferd, tror jeg.

Vi kan velge å la menneskene være vår gruppe. Det er det menneskene er. Vi er omtrent like. Forskjellene er kosmetiske når vi ser stort på det. Menneskene er VI. I alle land, fattige og rike må det vaksineres mot korona ellers går det utover alle. Vet vi ikke at vi allerede er blandet og globale, enten vi vil eller ei?

Vi er globaliserte globetrottere. Det peker mot fredelig sameksistens mellom alle.  Det bør være idealet vi arbeider mot. Individene er løse. De sitter ikke fast med røtter. Ingen mennesker har røtter. Jeg forstår at røtter brukes som et bilde på tilhørighet og blodsbånd som igjen er et bilde på forbindelsen mellom slektninger. Bilder og metaforer  er snarveier til forståelse, men kan lett brukes med en manipulerende hensikt. Mobbere lager ofte falske anklager for å rettferdiggjøre sine handlinger. Å generalisere seg fram til negative holdninger til sine naboer peker mot krig og ufred. 

Mennesker har  verken røtter eller blodsbånd. De er LØSE. Det er ikke en metafor. Mennesker er løse. Det er fascistisk å stadig løfte fram «våre egne»  «røtter» til forskjell fra andres. Å underminere andres kultur, religion og tradisjoner skaper ikke fremskritt. Tvert i mot stillstand, konflikt, hat og smerter for OSS ALLE.. 

Kulturen endrer seg stadig og overalt og den påvirkes og påvirker alltid. Alt er mulig! Ingenting MÅTTE bli som det ble. Det fantes et uendelig antall andre muligheter. Det eksotiske er her og der. Det hjemlige er her og der. Det du elsker kan være hvor som helst, overalt eller ingen steder. Ingen har kontroll på alt. Ingen har oversikt. 

De fleste dikter ikke noen gud lenger. Varighet er en illusjon. Men alle burde vite nå, at får vi ikke et grønt skifte er det ute med oss alle, også de 153 millionene foreldreløse. Enn så lenge roper de på deg!