Hansen sier han er 95, men korrigerer raskt, egentlig bare 94 og 10 måneder. Hansen og Aaby ligger begge på rom 4.46 Hjerte- og lungeavdelingen, Bærum sykehus.

Jeg vet ikke mye om Hansen. Han hører veldig dårlig og foretrekker ikke å bruke høreapparatet. Hansen blir ganske ofte veldig tungpustet. Da får han samtidig et sterkt press over brystet. Jeg vil ha den samme operasjonen som kongen fikk, sier Hansen. Kanskje er jeg for gammel, lurer han. Men, egentlig er jeg veldig sprek, sier Hansen.

Hansen bor i sitt eget hus. Den ene sønnen hans bor i nabohuset. Den andre bor ikke så langt unna. Hansen går en liten tur hver dag. Den lille motbakken på slutten er alltid slitsom. Da Hansen sist tirsdag holdt på med å støvsuge hjemme ble presset over brystet for sterkt, selv for Hansen, så han like gjerne ringte 113. Slik ble Hansen min romkamerat.

Til frokost drikker Hansen ett glass melk og ett glass vann. På spørsmål om han skal ha en kopp kaffe er Hansen tydelig, vann er bra nok for meg. En six Pack med øl holder lenge for Hansen. Til jul blir det to drammer og til nyttår to glass med sprudlevann. Faren til Hansen var sterk og glad i å drikke. Han døde 84 år gammel.

Dersom Hansen skulle flytte fra huset sitt så ville han flytte til Portugal eller Madeira. Hansen er en klok mann.

Jeg liker Hansen. Hansen er en flott fyr.

Prosjektet til fastlegen var lite gjennomtenkt. Jeg bidro i planleggingen. Kort fortalt, plager som kunne være bivirkninger fra en blodtrykksmedisin jeg hadde brukt i mange år stod i fokus. Medikamentet ble seponert 23 mars.

Min søster Kari møtte far på ski en iskald januar dag i 1956. Møtet fant sted mellom Abortjern og Triongsvann. Kari forteller at far var svært plaget og sliten da hun møtte ham. Pettern var der da far døde like etterpå. Tankene gikk til Pettern, Kari og far da jeg tok Semsvannet rundt sammen med Hilde-Gunn på torsdag. For et slit.

Da vi kom hjem ble min wrist blod pressure monitor hentet fram fra soveromsskapet, støvtørket og tilført nye batterier. Skrekk og gru, 230/125, er det mulig! Vristen til HG viste normale verdier.

Oppmøte hos fastlegen fredag morgen. Rett inn på intensiven Bærum sykehus ved tolvtiden. Riktignok noe nedjustert ble det høye blodtrykket bekreftet. Etter diverse undersøkelse blir jeg liggende å vente på hva som skal skje med meg. Litt vondt i hode riktignok, men sover litt, føler meg trygg, tatt vare på og har det egentlig ok.

Tiden går. Jeg begynner å bli utålmodig. Har de glemt meg. Jeg går ut på gangen. Bak glassmonteret sitter tre damer i hvite frakker. To prater sammen. Jeg henvender meg til den ledige og spør; hva skjer med meg nå? Hun svarer med en lite hyggelig, rettere sagt ubehagelig tone; gå inn på rommet ditt. Du blir hentet når legen er ferdig med saken din.

Dette var hard kost for en følsom kar. Det høye blodtrykket har jo i tillegg svekket meg noe. Jeg rusler tilbake til rommet mitt.

Jeg skal akkurat til å sette meg på senga så kommer mitt ublide bekjentskap inn døra. Jeg liker ikke uttrykket hennes, men tror at jeg kommer henne i møte, og sier; Du er sikkert sliten? Åpenbart hadde det motsatt effekt.

Du skal korona screenes sier hun. Bildet av den lange tynne pinnen som stikkes langt opp i nesen flammer opp. Jeg vet hva angst er. Fra 1 - 10 så har jeg nå 10 angst. Nå skal jeg screenes av dette vesenet i hvit frakk.

Et øyeblikk tror jeg at jeg er reddet og stotrer frem; jeg er fullvaksinert mot korona. Det avfeier hun øyeblikkelig, skarpt og autoritært; du kan fortsatt være smittebærer.

Jeg åpner munnen, pinnen føres inn. Jeg rykker tilbake tre ganger før hun i den hvite frakken er fornøyd.

Så er det den lange pinnen i nesa sin tur. Det er den jeg er mest redd for. Etter, jeg tror tre tilbakerykninger, lengre, lengre, lengre og vondere, vondere og vondere for hver gang, trekker hun pinnen ut og slår hendene i fanget og ser på meg med det mest foraktelige blikket noe menneske noen gang har sett på meg.

Hun var fast bestemt på å gjennomføre udåden. Det gjorde hun også. Det gjør vondt.

Ti i angst har jeg hatt tidligere, en gang. I Edinburgh en sur vinterkveld i 1978. Slått ned på åpen gate. En av fortennene ligger fortsatt i skuffen hjemme. Den er hel og fin. Opplevelsen har satt sine spor. Den har blitt en del av meg. Korona screeningen på akutten er en god historie. Ti i angst kan bety så mye.

Klokka er nesten 21. Både Hansen og Aaby syns alle hjelperene som steller for dem her på Hjerte- og lunge avdelingen på Bærum sykehus er omsorgsfulle og snille. Hansen har lavt blodtrykk og Aaby har fortsatt høyt blodtrykk. Ingen av dem vet hva morgendagen bringer.

Hansen har akkurat sovnet og sier tydelig i søvne; Edgar er en god kar.