Nå har jentene på trinnet begynt å mase på meg om at jeg skal bli med på klasseturen. Vi skal til en stor hytte i en skog. Særlig hun datteren til den andre klassekontakten. Mamma er den ene klassekontakten. De smisker seg innpå meg, for nå har de kanskje blitt hvisket i øret at det å holde Shahnaz og meg utenfor ikke er bra. Shahnaz får uansett ikke lov å være med. Jeg synes ikke noe om at de vil være sammen med meg fordi mora deres sier det. Jeg tror det er sånn. 

Jeg har valgt å ikke være populær, men jeg har ikke valgt å være upopulær. Jeg har  venner i andre klasser. Den klassen jeg går i nå er ny. Den ble satt sammen da vi begynte på ungdomsskolen. Vi skrev opp fire elever hver som vi ønsket å ha med oss videre. Jeg skrev opp Shanhaz, Hanne, Linda og Ninni. Jeg kom i klasse med Shanhaz og Hanne, men Hanne fikk skiftet over til klassen til Linda. Jeg ble igjen i klassen. Jeg ville ikke "løpe" etter dem og la Shanhaz alene bli igjen i klassen. Klassen er grei. Vi er berømte av lærerne for å være rolige. Jeg har heller aldri bråkt.

Nå lurer jeg på den klasseturen. Mamma sier det er helt opp til meg. Det trenger hun ikke å si. Hun skal uansett ikke bli med. -  Hvis du gjerne vil at jeg skal være med, kan jeg få til det, kjaser hun.  Jeg vil ikke at hun skal være med. Hun kommer til å blande seg i alt. Det er flaut. Det er også flaut å bli igjen hjemme. Da må Shanhaz og jeg og et par andre på trinnet, nerdegutter være i en annen klasse over oss siden hele trinnet skal reise.  Når valget er mitt uten at jeg har bestemt at det skal være det, er det virkelig jeg som velger da? Selvfølgelig er det det. Jeg har bestemt at jeg styrer bussen eller skipet som er livet mitt, selv!

Klasseforstanderen min, som er fra Østerike og har vært munk, sier at jeg skal få sitte på med han helt inn til hytta. Jeg vil ikke gå på ski. Jeg kjører snowboard og det er ikke sånt terreng der. Så vi kan ikke ta med snowboard.

Jeg må i alle fall ha ny mobil, så jeg kan ringe hjem og spille når jeg føler meg ensom. Jeg har ingen mobil nå. Jeg fikk en i fjor. Den mistet jeg i Sveits på sommerferie. Vi var på den Rivieraturen med brødrene til mamma. På hjemturen etter en overnatting i Sveits, ble pappa vanskelig og skulle kjøre fort av gårde sånn at den yngste av de kule brødrene til mamma skulle få seg en støkk. Bilen pappa hadde leid hadde litt for liten motor. Vi reiste fra pappas nye digitale fotoapparat og den lille sekken min på en mur ved parkeringsplassen. Der lå mobilen min. Vi snudde og råkjørte tilbake da vi oppdaget det, men alt var borte. Pappa var dødssur og sinna hele veien hjem. Jeg gikk etter hvert over i onkels bil. Den andre broren min, Jonatan, satt på med den andre onkelen vår. Så mamma og den eldste broren min, Jacop, satt på med pappa. De hørte på Kent hele veien . Pappa snakket ikke mer den dagen. Men han er likevel den pappaen jeg vil ha. Mitt valg. Når mamma hører Kent, opplyser hun oss hver gang om hvor synd det er at vi ikke har bilder fra den turen. For et mas!

Jeg fikk ny telefon, men den døde av fuktskader etter at jeg mistet  den i do.  Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle velge å miste telefoner i do. En gang tidligere hadde også mistet jeg en telefon i do. Det var på et offentlig toalett i London. Den tok jeg ikke opp igjen. Da ble hele familien min veldig irritert på meg. Jeg også.   

Den klasseturen ble jeg med på og hadde det kjempegøy. Jeg hadde fått nye ski  og enda en ny Nokia. Og så fikk jeg nye venner. Jeg slapp å gå på ski til hytta da vi kom. Læreren vår hadde lovt meg å sitte på så.

Silje, hun datteren til hun andre klassekontakten er kjempekul. Vi snakket mye sammen og hadde mye gøy med guttene også. Det var fint å gå bortoverski også. Mye sol.

Nå har både Tuva og Silje bestemt seg for å herde meg enda mer. De slenger dritt til meg og baktaler meg. Det kan jeg se, og det vil de at jeg skal se. De påstår at jeg ikke er til å stole på. Jeg aner ikke hva de mener. De påstår at jeg lyver. Jeg vet ikke hva de tenker på. Mamma spør om det ikke er mulig å bli venner igjen, legge problemer og konflikter bak seg og gå videre. Hun forstår ikke hvor vanskelig det er! Denne herdingen!

Nå blir det krig i Irak, og jeg bruker vann i håret for å få det til å ligge riktig. Sånne musefletter nede ved ørene som Jennifer Aniston har i Friends da hun føder barnet sitt. Mascaraen min ble ødelagt og jeg fikk en ny. Maken til Silje sin. Den er dødsbra. 

Hva kan jeg gjøre med Irak da? Amerikanerne vil hevne seg for angrepet Al Khahida eller Taliban eller hva det var, gjorde ved å kapre fly og fly rett inn i Tvillingtårna. 

Både terrorfolka og amerikanerne  dreper uskyldige folk. Sikkert noen skyldige også.

Vi gikk i demonstrasjonstog mot krigen både mamma, Sjiva og datteren hennes Noma og jeg. Silje var der også. Vi ropte nei til krig til stemmen min sluttet å virke. Det var deilig å være blant så mange mennesker som var helt enige. Jeg så ingen av de populære verken på toget eller i demonstrasjonstoget.

Sjiva brukte å komme og bo hos oss hver gang hun hadde sloss med den gærne mannen sin. Nå har hun endelig greid å flytte fra han for godt. Mannen får ikke lov å treffe datteren sin. Hun og datteren, som er helt nydelig, bor i en leilighet på Tøyen. Men hun er mye hos oss siden hun bare har oss. Hun kjenner ingen andre  fra landet sitt ennå. Det sørget mannen for. Det er vanskelig for henne å få seg jobb enda hun er flink i norsk og veldig moderne liksom, særlig etter at mamma klippet håret hennes helt råkult. Noma er bare så søt. Nå bruker hun å si: - Vi sa nei til klig, men de hølte ikke på oss! Pappa sier hun kan bli statsminister.

Mamma klipper håret sitt selv og mange andre sitt også. Hun er bare så flink. Jeg kunne kanskje blitt frisør. Sjiva sier at Amerika vil ha kontroll over hele verden og at de presser Pakistan med penger for at de skal være på parti med dem!

Neste: Del 7  Krig