Jeg er stolt av brødrene mine. Der han eldste jobbet før, pleide jeg å finne på ulike måter  å få kundene til å skjønne at han var broren min. Mamma og jeg gikk ofte dit. De hadde kule klær. Broren min er kul. Han er flink til å tegne, han. Hjemme henger malerier og tegninger han har laget overalt på veggene. Han gikk på kunstskole i to år. Nå vil han ikke være kunstner. Ikke ville han prøve å selge noe heller. Nå vil han tjene penger og betale gjeld. -Tenk om du kunne tjene penger på å uttrykke deg. Du har tegnet siden du var ett år og nå ikke i det hele tatt! Sånn maser både mamma og pappa. Det hjelper ikke.

Den andre broren min er også kul. Veldig nydelig. Men han er litt irriterende. Hen sitter på dataen hele tiden og så erter han meg. Vi har bare en data. Og jeg herdes og herdes.

Tiden går. Jeg digger  Eminem og har så lyst til å passe på han, være god mot han, så han ikke skal føle seg så såret hele tiden. Jeg kjenner den følelsen. Sårbar, kaller mamma det. En kan jo ikke herdes uten å oppleve noe som gjør vondt, ikke sant? En jente i klassen, som er kristen også, inviterte alle jentene i klassen til bursdagsselskapet sitt unntatt meg og ei jente fra en pakistansk familie! Mamma traff moren til bursdagsbarnet noen dager senere og sa sint  hva hun mente. 

Selv om jeg har valgt å ha valgfrihet fra før opprinnelsen, kan jeg ikke velge hva for noe rart andre finner på. Hun fra Pakistan får ikke lov til å være med på klasseturen til våren. Jeg har ennå ikke bestemt om jeg vil være med. Jeg vil støtte henne. Vi har i hvertfall hverandre. I klassen. 

Jeg har venninner i noen andre klasser. Vi er som nevnt ikke blant de populære. En av oss er nå blitt med blant de populære. En kveld ringte hun og sa at de snakket om at jeg var en taper. Herding! Preller av som vann på gåsa. Jeg har valgt livet mitt og elsker alt i det. Særlig nudler. Mamma maser om at jeg må spise andre ting også. Hele veien hjem fra skolen drømmer jeg om nudler i varm deilig kraft. Mr. Lee eller de sterke fra innvandrerbutikken. Jeg blir så varm og god innvendig. Hvis jeg spiser en gulrot i tillegg, er det greit. Bra nok kost. Fisk, hater jeg! Pappa vil ikke akseptere det. Han mener at alle må spise fisk! Hvor tar han det fra? Det er ikke sant. Alle må ikke spise fisk. Da må du passe på at du får nok variert kost på andre måter, sier mamma. For et mas!

8 mile premieren, altså filmen om Eminem, var helt utrolig bra. Jeg har aldri vært så vill og glad før. Vi var fire venninner pluss pappa. Siden det var 15 års aldersgrense måtte vi ha med han. Han ble helt med han også og syntes det var gøy at jeg hylte og klappet i vilden sky sammen med Tuva. Vi var så ville at Hanne og Fredrikke syntes vi dummet oss ut. Det blåste vi i. Vi hadde festet bilder av Eminem på gensene våre. Jeg har 344 bilder av Eminem. Blir aldri lei av han, og han vet ikke at jeg eksisterer en gang. Hvorfor er jeg egentlig helt vill etter han? Jeg vil det og da blir jeg det? Valg? 

En sånn pappa som jeg har valgt, er det ikke mange som har. Da 50 Cent hadde konsert i Norge, ville han ikke la oss jentene dra alene. Så han ble med oss. Han var den mest begeistra av oss alle. Hoia og sang. Jeg var så stolt av han. De to andre jentene ble nesten helt satt ut! Pappa liker tydligvis rap, men han elsker raggae. Det er det han danser etter når det er fest i nabolaget. Det er det støtt.

Familien min utafor den lille, vokser. Først kom ei nydelig rosa jente, så kom ei til. Det var de kule brødrene til mamma som fikk dem sammen med de fine og snille tantene mine. De gir meg sminke og vesker og dilldall og alt mulig fint og dyrt. Jeg elsker de kusinene mine. Jeg passer på dem når vi er sammen, leker med dem og gir dem kjærlighet. Vi er sammen en hel uke hver sommer. Vi leier store hus enten i Sverige eller i Danmark. På Rivieraen også. Da har vi det så fint! Som sagt det var en super familie jeg valgte.

Når jeg er sammen med kusinene mine og ellers er jeg sikker på en ting. Jeg skal ha et barn som jeg kan ha hele tiden så fort som mulig.

Baby-born er en fin dukke som likner veldig på en baby. Jeg ønsket meg en brun babyborn lenge etter at de andre hadde sluttet å leke med dukker. Men sånne dukker var det ikke før. Noen i klassen fniste da jeg åpnet den pakken. - Leker du med dukker ennå? spurte Tuva. Jeg vet at hun også har en sånn hjemme. Det er en fin babydukke. Jeg velger selv hva jeg ønsker meg. Den dukka fikk jeg av pappa.

Nå ligger den bare i skapet. Stakkars!

Snakker jeg sant? Har jeg valgt alt eller kanskje ingenting eller litt?  Jeg tenker sånn at hvis jeg ikke tenker sånn at jeg har styrt og styrer livet mitt, da kan hva som helst skje! Ting som jeg ikke vil, ting som jeg ikke har bruk for. Som ikke herder en gang. Hvis det hadde vært noe som heter gud, da hadde vel han vært inne i meg. Der bor JEG!

Hvis jeg tenker at jeg velger selv, blir alt mer meningsfullt for meg. Ikke tullete og tilfeldig. Da ser jeg meg som en stolt  kaptein på et stort skip med begge hendene på rattet. 

Jeg tør ikke tenke å ligge å flyte på en treplanke helt overlatt til havet, vinden og haiene.

 - Du har valgt din sti i krattet. Ikke skjel til andre stier, sier mamma. Det er fra et kjent dikt. De ordene sier meg at livet er som det skal være for meg, og det er slik jeg vil at det skal være.

Neste: Del 4 Godt for noe